Jeg forestiller meg boken som en bygning

Forestillingen om en tekst som en bygning skriver seg fra erindringskunsten. Erindringskunsten er forbundet med den klassiske retorikken og handler om hvordan man lærer taler og tekster utenat. Erindringsteknikkene bygger på steder og bilder. Teksten brytes ned til bilder som knyttes til et fiktivt eller faktisk sted i tanken. Bildene symboliserer både emner og ord og uttrykk. Stedene må være enkle å se for seg, gjerne fra ens eget liv og virke. Offentlige bygninger og gårdsrom eller private hus og hjem. Badene ligger mot vest og soverommene og bibliotekene mot øst, skriver Vitruvius i sine ti bøker om arkitektur. Rom for malerier og lignende, hvor lyset ikke bør skifte med solen, mot nord. Samme bygning kan brukes til memorering av forskjellige tekster. Bygningen er formen og innholdet skifter. Ferden gjennom bygningen er gangen i fortellingen. Taleren går fra bilde til bilde gjennom rommene, først for å innøve teksten og så for å rekonstruere den. En lang historie krever mange rom eller store rom med plass til mange bilder. Rommene må ikke være for lyse og ikke for mørke, og bildene bør ikke plasseres nærmere eller lenger fra hverandre enn tretti fot, for vi ser ikke klart det som er for lyst eller for mørkt, for nære eller for langt fra. Slik etterligner kunsten naturen. Bildene er mer manierte. De må være utenom det vanlige, for det dagligdagse blir glemt, mens det usedvanlige fester seg i minnet. Nakne kropper, blodige og skitne, med kroner og kapper. En solformørkelse i stedet for en soloppgang. Slående likhet. Dette er råd og ikke eksempler. Det finnes ingen eksempelsamlinger fra erindringskunsten, bare et og annet forklarende bilde i spredte retoriske håndbøker. Det følgende er fra en tenkt forsvarstale, fra læreverket Ad Herennium, tillagt Cicero men ikke av ham. En mann er tiltalt for giftmord, motivet skal være arv og det finnes flere vitner. Bilde: Den forgiftede ligger syk i en seng. Den tiltalte sitter ved sengekanten, han har en skål i den høyre hånden og tavler i den venstre, og værtestikler på ringfingeren. Skålen symboliserer forgiftningen, tavlene symboliserer arven, testiklene symboliserer vitnene – det latinske ‘testiculus’ er en avledning av ‘testis’, vitne. En testikkelpung vitner om virilitet. Tenk deg et helt hus med slike bilder. Det minner mer om et kuriosakabinett fra barokken enn et harmonisk hele fra den klassiske antikken. Pengepunger ble laget av værtestikler i romertiden. Det kan kanskje antyde at vitnene er bestukket. Forfatteren lar det stå åpent. Jeg forestiller meg boken som en bygning. En side er et rom. Forsiden er fasaden. Hvis det følgende står å lese for seg selv på en side:

elsker

Så er det ingen andre ting i dette rommet. Du kan bli stående og tenke over dette eller gå videre. Bilder i andre rom vil kaste lys over bilder i andre rom igjen.

elsker ikke

Dette handler ikke om prosa, men diktet, og ikke enkeltdiktet, men samlingen eller suiten.

Tekst av Jørn H. Sværen. Først trykket i Bøygen 2/2010, deretter i samlingen Dronning av England (Kolon Forlag, Oslo 2011).